Brev – skildring av fru Emilie Andersens følelser da hun måtte evakuere fra hjemplassen, Sørøya, Finnmark under 2. verdenskrig
Dette er en gripende skildring av hennes følelser da fru Emilie var den siste til å forlate Johnsnes Fella på Sørøya den 13.11.1944. Brevet er skrevet til Paul Andersen, Sandöyboten, Söröy.
” Johnsnes den 12-11-44
I dag er det söndag : O så fryktelig det er og gå i evig agnst og spenning vad såm kan skje. Jeg må gå til Nordbukt å snake med fålk der. Jeg var ikke så snart kommet didt för jeg fikk höre at evakebåter var kommet og hente fålk. Med et var det liksåm alt ramlet sammen omkring mig. Jeg syntes det var rene evighet vi gjik i möte og ikke andet. Det förste mine tanker gjaldt var far. Han var Evak den 11. Altså lördagen. Og så mor. Hende visste jeg heller intet om. Jeg tok til tårer, og da var det trist.
Johnsnes den 13-11-44.
I dag er det mandag, men det föles som en dåmmedag får oss. Alt vad vi sammler sammen er såm til vår egen begravelse vi styrer. Jeg pakker og gråter og tar rörende avsjed med vær ting jeg ikke kan ta med mig i den uvishet.
Om kvelden klokken 9 same dag kom Nötöy av Aalesund og setta lyskaster på huse. Og jeg var den siste såm forlot huse og slokte lampen. Det jeg fölte den stunden kan ikke nedskrives i ord. Tenk gjeiter kom skrikanes i husdåra, og jeg måtte famle mig fram i mörkna med gjeiten i fjøse, da gråt jeg som jeg var piske. Der måtte jeg fårlate mine kjærest husdyr får råv og ran. Å himmel får en tortur.
Så rode vi ombor og båten måtte vi bare la reke bort. Så var det siste sletta av Finnmark.
Johnsnes den 12/11-44
Skrevet av fru Emilie Andersen
Johnsnes
Fella, Söröy
Vest-Finnmark
Nord-Norge
Nord Europa
Verden”
Asbjørn Arnesen
For et fantastisk brev. I dag er jeg eier av eiendommen jonsnes som brukes som sommerhus.
Asbjørn Arnesen 9600 Hammerfest
Mob.95047939
Sissel Sandberg-Pedersen
❤️
Elisabeth L Danielsen
Hoffamæ. Gåsehud. Kom veldig nært. Ikke så lenge siden jeg mistet farmor. Hun var i nøyaktig samme situasjon. De rømte, i båter, på tur vekk, å de måtte se på at hjemmene sine, ja forsåvidt at hele Finmarka brant🥺 smerten i stemmen da jeg ble dette fortalt, glemmer jeg aldri, ennu så lita æ va. Historien endte godt til slutt for farmor. De flyktet til Trønderlag, hvor hun fant sin kjære mann. Hun og farfar var ett flott par og hadde d godt. De fikk seg gård og opparbeidet seg m årene mange dyr og dyrka mark. D ble en meget stor og flott gård. De fikk både barn, barnebarn og oldebarn. Farmor var alltid ett naturlig midtpunkt. Når hun snakket- hørte du etter😳 å hun holdt på finmarkdialekta si. D var i fjøset der jeg red for første gang, 3 år- på ei ku 🤣 veldig fint at du la ut dette. Det forteller så mye mer, enn i historie bøkene. Og er en historie vi aldri bør glemme og fortelle videre til våre barn. Takk
Mvh Elisabeth
Sissel Sandberg-Pedersen
Takk for fine ord! Og for noen fine minner du har om din farmor ! Ja dette er en sterk historie og jeg lurer på om dette fortsatt læres i historietimer på skolene?