Charterturen på 1970-tallet

Da vi pakket ut en litt solbleket senoritadukke i dag, kom barndommens sommerminner strømmende på for fru Pigalopp.

Feriene fru Pigalopp vokste opp med på tidlig 70-tallet som til da gjerne hadde vært en tur til fjerne slektninger, kjøreturen til Sverige for å hamstre sukker eller en ukes campingtur i Danmark ble med ett nokså blekt og lite innovativt.

Plutselig fikk man jo et nytt ord : chartertur! Og charterturen gikk jo da selvfølgelig til Mallorca. Ei inntill da litt eksotisk øy.

Folk valfartet strendene. Pappaene som i utgangspunktet hadde de blekeste knær og brune sandaler med svarte sokker i ble sånn passelig solbrente på knær og underarmer. Pesetasene og passene var godt plassert i et pengebelte eller i en portemonné med rem rundt håndleddet.

Mammaene, som unte seg et lite glass likør på kveldstid, var fnisete og avslappet.

Vi ungene lekte i basseng til vi hadde svømmehud mellom tærne. Og vi ble jo kjent med unger fra andre land. Det var artig å prøve seg litt på engelsken vi hadde begynt å lære på skolen. Flere av de andre ungene ble vi selvsagt brevvenner med etterpå.

Ei ferieuke på Mallorca gikk kjempefort. Vi syntes vi opplevde mye. Selv om alle barn måtte være stille under siestaen og når General Franco talte på radioen. Det var veldig strengt.

Vi var vel ikke så veldig mye ute og farta heller på den uka vi var på sydenferie. Det ble å utforske hotellet, dra på stranda, og kjøpe t-shirts med kart over Mallorca på og andre souvenirer.

Screenshot

Og hjem kunne man ikke komme uten mallorcaperler (majorica), Senorita-dukken, kastanjetter og maracas i plast. Selve beviset på at man hadde vært der. ☺ Så der ble Senoritaen plassert da i 1972. Øverst på teakreolen der den ble stående til begynnelsen av 80-tallet. Innrøkt og gulnet – og fortsatt veldig sjarmerende.